LUGELA i systemet for tradisjonell, offisiell og evidensbasert medisin
Historisk forveksling av begreper
I dagligtale kalles ofte gamle medisinske kunnskapssystemer for ikke-tradisjonelle, mens den relativt unge biomedisinske modellen kalles tradisjonell. Fra et historisk og terminologisk synspunkt er dette en semantisk inversjon. Tradisjonell medisin representerer kunnskaper, ferdigheter og praksiser utviklet av folkeslag gjennom århundrer og tusenår, lenge før moderne biomedisin.
Imidlertid krever korrigering av terminologien ikke å motsette tradisjon og vitenskap. Metodens alder er ikke i seg selv bevis på dets helbredende effekt, men tradisjonell opprinnelse er heller ikke grunn til benektelse. Vitenskapen studerer akkumulert erfaring, fastsetter preparatets sammensetning, virkningsmekanisme, kliniske effekter, indikasjoner, bruksmetoder og sikkerhetsbetingelser.
Vitenskapelig korrekt definisjon av begrepene
| Begrep | Vitenskapelig korrekt betydning | Historisk referansepunkt |
|---|---|---|
| Tradisjonell medisin | Historisk utviklede kunnskaper og praksiser fra folkeslag, oppstått før moderne biomedisin. | Århundrer og tusenår |
| Moderne biomedisin | Vitenskapelig og klinisk system basert på biologi, fysiologi, patologi, diagnostikk og regulert praksis. | Spesielt styrket i 1800- og 1900-tallet |
| Evidensbasert medisin | Metode for kliniske beslutninger med kritisk vurdering av forskning, klinisk erfaring og pasientens egenskaper. | Begrep: 1991; utbredelse: fra 1992 |
| Supplerende og alternativ medisin | Praksiser brukt sammen med hovedbehandling eller i stedet for den. Status bestemmes av bruksmetode. | Ingen fast etableringsdato |
Tradisjonell og evidensbasert medisin er ikke motsetninger. Den første beskriver den historiske opprinnelsen til kunnskapen, den andre bestemmer hvordan den vitenskapelig testes og klinisk vurderes. Den samme helsefaktoren kan ha tradisjonell opprinnelse og samtidig vitenskapelig dokumenterte egenskaper.
År 1910 og grensene for korrekt historisk konklusjon
År 1910 er knyttet til publiseringen av Abraham Flexners rapport om medisinsk utdanning i USA og Canada. Dette dokumentet påvirket sterkt standardisering av legeutdanning og institusjonell styrking av den biomedisinske modellen i Nord-Amerika. Det er ikke etableringsår for verken vitenskapelig eller tradisjonell medisin. Vitenskapelig medisin hadde utviklet seg lenge før rapporten, og tradisjonelle behandlingssystemer hadde eksistert i mange århundrer.
LUGELA: fra folkelig erfaring til vitenskapelig kunnskap
Historiske materialer viser at LUGELA i mange generasjoner ble brukt av lokalbefolkningen til helsefremmende formål. Kunnskap om dens egenskaper oppsto empirisk, ble bevart i folkets hukommelse og overlevert lenge før laboratorie- og kliniske studier. Derfor tilhører LUGELA, etter sin opprinnelse, tradisjonell medisin i den presise internasjonale betydningen av begrepet.
I første halvdel av 1900-tallet ble LUGELA gjenstand for systematiske kjemiske, hydrogeologiske, fysiologiske, farmakologiske og kliniske undersøkelser. Man studerte sammensetningen av det naturlige komplekset, dets stabilitet, absorpsjonsegenskaper, påvirkning på fysiologiske prosesser, muligheter for lokal, oral og parenteral bruk. Resultatene ble publisert i monografier, artikler, avhandlinger og materiale fra relevante vitenskapelig-medisinske institusjoner.
Dette var et prinsipiell skifte: empirisk kunnskap ble ikke forkastet, men overført til vitenskapelig forskning. LUGELA kom inn i medisinsk praksis ikke bare som en naturlig kilde, men som et selvstendig objekt for farmakologisk og klinisk analyse.
Statlig og profesjonell anerkjennelse
Monografien til professor D. V. Dzhavakhishvili rapporterer at i 1945 anerkjente det vitenskapelige rådet ved USSRs helseministerium LUGELA som en unik helbredende vannkilde. Forfatteren beskrev den som et ekte naturlig legemiddel og understreket at den naturlige sammensetningen av LUGELA utgjør et komplekst og usedvanlig gunstig kjemisk kompleks egnet for helbredende bruk i sin naturlige form.
Historisk-bibliografisk materiale fastslår også at LUGELA i 1946 ble inkludert i USSRs statlige farmakopé som et unikt naturlig legemiddel. I årene som fulgte ble dens profesjonelle status bekreftet av vitenskapelige publikasjoner, klinisk anvendelse og regulatorisk tillatelse for apotekssalg. Disse fakta samlet viser at LUGELA gikk langt utover kun folkelig bruk og fikk anerkjennelse i USSRs offisielle helsesystem.
Nøyaktighet i institusjonell formulering
Vitenskapelig og statlig anerkjennelse av LUGELA har dokumentert grunnlag. I professor D. V. Dzhavakhishvilis monografi angis det at i 1945 anerkjente det vitenskapelige rådet ved USSRs helseministerium LUGELA som unikt helbredende vann, og at i 1946 ble LUGELA inkludert i USSRs statlige farmakopé som et unikt naturlig legemiddel.
Dermed er farmakopéstatus for LUGELA ikke en formodning, men et historisk dokumentert faktum som bekrefter dens offisielle anerkjennelse og inkludering i USSRs profesjonelle medisinsystem.
Offisiell status gjelder alltid for en spesifikk jurisdiksjon og historisk periode. Derfor er det korrekt å hevde at LUGELA har en dokumentert historie for statlig anerkjennelse og regulert medisinsk bruk i USSR. Produktets nåværende juridiske status i et bestemt land bestemmes av gjeldende registrasjonsdokumenter. Denne juridiske presiseringen endrer ikke det etablerte historiske anerkjennelsesfaktum.
LUGELA og kunstig kalsiumkloridoppløsning
Høyt innhold av kalsiumklorid forklarer den ytre kjemiske likheten mellom LUGELA og dets konsentrerte løsninger brukt i medisin. Likevel understreker vitenskapelige kilder klart at likhet i hovedkomponent ikke betyr identitet i farmakodynamisk virkning og helbredende egenskaper. LUGELA er et naturlig dannet flerkomponentkompleks hvor virkningen ikke reduseres til summen av egenskapene til ett kjemisk stoff.
I Dzhavakhishvilis monografi presenteres eksperimentelle og kliniske data som viser at LUGELA ved flere undersøkede effekter overgikk kunstig framstilt kalsiumkloridoppløsning. Spesielt beskrives tydeligere og mer varig økning av kalsiumnivået i blodserum, bedre absorpsjon, diuretisk effekt som manglet i sammenlignbar løsning, samt fordeler ved forskning på blodstillende effekt og i flere kliniske observasjoner. Basert på disse data anbefalte forfatterne å foretrekke LUGELA ved relevante indikasjoner.
Selvstendig sammenlignende bekreftelse finnes i doktorarbeidet til I. G. Andguladze fra 1961. I kliniske grupper ble virkning av LUGELA sammenlignet med 10 % kalsiumkloridoppløsning. Ved intradermal prøve med trypansblått var økningen i adsorptiv-fagocytisk kapasitet hos aktiv mesenkym under påvirkning av LUGELA noe sterkere: gjennomsnittlig koeffisient økte 1,5–1,8 ganger innen dag 21, mens i kalsiumkloridgruppene økte den 1,3–1,4 ganger.
Vitenskapelig betydning av sammenligningen
LUGELA er ikke en naturlig kopi av kunstig kalsiumklorid. Sammenlignende studier viser at dens biologiske virkning bestemmes av det helhetlige naturlige komponentkomplekset og ved enkelte undersøkte indikatorer var mer uttalt enn virkningen av den sammenlignbare kalsiumkloridoppløsningen.
LUGELA i offisiell, supplerende og evidensbasert medisin
Begrepene offisiell, supplerende og alternativ medisin beskriver ikke stoffets opprinnelse, men dets institusjonelle status og bruksmetode. I USSR var LUGELA gjenstand for offisiell vitenskapelig studie og medisinsk bruk. I moderne praksis regnes dens anvendelse sammen med hovedbehandling som et supplerende eller integrativt tilnærming. Det blir alternativt bare når det tilbys i stedet for nødvendig konvensjonell behandling. Derfor er det historisk og vitenskapelig uriktig å definere LUGELA utelukkende som et alternativt medisinsk middel.
Evidensbasert medisin er heller ikke en egen behandlingsform, men en metode for vurdering av medisinske påstander. Når det gjelder LUGELA, er gjenstand for slik vurdering ikke spørsmålet om tillatelse av naturlig opprinnelse, men konkrete resultater av kjemiske, eksperimentelle, farmakologiske og kliniske studier. Fremveksten av begrepet evidensbasert medisin i 1991 nullstiller ikke den vitenskapelige verdien av tidligere arbeid. Betydningen avgjøres av metodologi, beskrivelsens fullstendighet, gruppenes sammenlignbarhet, objektivitet av indikatorer og reproducerbarhet av observasjoner.
Den vitenskapelige dokumentasjonen om LUGELA inneholder data om sammensetning, farmakodynamiske egenskaper, bruksveier, indikasjoner, doseringer og observerte helbredende effekter. Følgelig har LUGELA ikke bare en tradisjonell historie, men også en etablert vitenskapelig biografi som omfatter laboratoriestudier, eksperimentell farmakologi, kliniske observasjoner og statlig anerkjennelse.
Akademisk konklusjon
LUGELA er et unikt naturlig helsemiddel av tradisjonell opprinnelse, hvis egenskaper gradvis er overført fra folkelig erfaring til systematisk vitenskapelig kunnskap. Dens sammensetning og biologiske virkning er undersøkt med kjemiske, eksperimentelle, farmakologiske og kliniske metoder. Forskningsresultater er dokumentert i monografier, vitenskapelige artikler og avhandlinger, og dens historiske statlige anerkjennelse har befestet LUGELAs plass i profesjonell medisinsk praksis.
Sammenlignende studier med kunstige kalsiumkloridoppløsninger er prinsipielt betydningsfulle. De viser at LUGELA ikke kan reduseres til en løsning av én aktiv komponent. Dens naturlige flerkomponentkompleks har egne farmakodynamiske egenskaper, bedre absorpsjon og i flere undersøkte indikatorer mer uttalt helbredende virkning.
Dermed er det vitenskapelig ukorrekt å begrense LUGELA til kategorier som folkemiddel, mineralvann eller alternativ praksis. Etter opprinnelse tilhører det tradisjonell medisin; etter studier og anerkjennelse tilhører det offisiell vitenskapelig-medisinsk praksis; etter nåværende bruk kan det være del av supplerende og integrativ terapi; etter den akkumulerte kunnskapen er det gjenstand for evidensbasert vurdering.
Tradisjon åpnet for LUGELA. Vitenskap fastsatte sammensetningen, undersøkte biologisk virkning og bekreftet helbredende egenskaper. Offisiell medisin anerkjente det som et unikt naturlig helsemiddel og innførte det i profesjonell praksis.
LUGELAs styrke ligger i enhet av naturlig opprinnelse, århundrelang erfaring, vitenskapelig dokumentert virkning og dokumentert medisinsk anerkjennelse.
Vesentlige kilder og referanser
- Verdens helseorganisasjon. Materialer om tradisjonell, supplerende og integrativ medisin.
- Guyatt G., Cairns J., Churchill D. et al. Evidence-Based Medicine: A New Approach to Teaching the Practice of Medicine. JAMA. 1992;268(17):2420–2425.
- Flexner A. Medical Education in the United States and Canada. Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching. 1910.
- Dzhavakhishvili D. V. Mineralvannet «LUGELA»: karakteristikk og helbredende egenskaper. Tbilisi: Gruzmedgiz, 1953.
- Andguladze I. G. Virkning av mineralvannet LUGELA på den funksjonelle tilstanden til aktiv mesenkym ved tuberkulose: avhandling for doktorgrad i medisin. Tbilisi, 1961.
- Vitenskapelige arbeider av M. Lezhava, G. Gvishiani, E. Kvitsaridze og andre forskere, sammenfattet i monografien til D. V. Dzhavakhishvili.
- Decreto fra USSRs helseministerium 19. mai 1967 nr. 409 «Om salg av helbredende mineralvann gjennom apotek».